I nesten tusen år har livet langs Drammenselva vært formet av laksens vandring. Under Hellefossen, der elvas krefter samler seg i stryk og kulper, vokste det fram et samfunn der naturen ga både arbeid, inntekt og identitet.De første sikre skriftlige kildene om laksefisket stammer fra 1100-tallet, i kong Harald Gilles tid. Allerede da var fisket ved Djupvik og områdene under Hellefossen så verdifullt at kongemakten sikret seg eierskapet. Dette forteller om et fiske av stor økonomisk betydning – et fiske som la grunnlaget for bosetting, makt og næring langs elva. 

Gjennom middelalderen og fram mot nyere tid ble rettighetene til laksefisket en del av de store maktstrukturene i samfunnet. Først kronen, senere kirken og igjen staten hadde kontroll over fisket. Men det var menneskene langs elva som levde med og av laksen – fiskere, bønder, båtbyggere og fløtere.

Langs breddene ble det utviklet avanserte fiskemetoder. Steinsettinger, bolverk, nøter, flaker og senere garn vitner om høy kunnskap om elvas strømmer og laksens vandring. Hver vår og sommer samlet folk seg ved de faste fiskeplassene, og området under fossen ble et levende møtested der arbeid, handel og historier gikk hånd i hånd. 

Samfunnet under Hellefossen handlet ikke bare om fiske. Elva var også ferdselsåre, arbeidsplass og livsgrunnlag. Tømmerfløting, båter, handel og senere industri vokste fram side om side med det tradisjonelle laksefisket. Generasjoner av mennesker levde sine liv i rytme med elva – med vårflom, sommerfiske og høstens arbeid.

Det som gjør historien under Hellefossen særlig unik, er kontinuiteten. Det vi fortsatt ser spor av i dag, er en levende tradisjon med røtter tilbake til middelalderen. Laksen bandt menneskene sammen, skapte velstand og formet et lokalsamfunn som fortsatt bærer elvas historie i seg.