Tekst Erland Eriksen

​

​Personer med fiske som levebrød

Fra gammel tid og helt frem til våre dager har folk vært knyttet til elva. De ble til dels kalt «strandsittere» i motsetning til gårdeierne og brukerne.

I gamle Dyngen var det enkelte som hadde fiske som levebrød. Nevnes kan bl.a. Anders Amundsen, som var fisker fra Ullern, Hobbelstad og Kruke. Og Johannes Laugerud for Hoensfisket. Senere overtok Edvart Hansen og deretter Hilmar Olsen. Disse og familiemedlemmene var beskjeftiget mer eller mindre i fisket og blant annet som «røyerter».

 

Fiskebuer

På begge sider av elva oppe ved Hellefoss var det fiskebuer, hvor fiskerne spiste og tok seg en hvil. Grunneierne var Ullern, Hobbelstad og Kruke på østsida, og på den andre sida Hoensgårdene, Stenset med flere.

​

Fiskeplasser i elva

Lenger nedover elva var det Lerberg og Prestegrunnen, så kom Sandengårdene og Loe, som også hadde det såkalte «Hølfiske». Hølen var i nærheten av innløpet til Vestfosselva.

Midten i Hellefossen ble kalt Grava. Så var det Ullernmælen og Høgget. På fabrikksida var det Hoensmælen og Iskanalen samt Flakene som hang i lange master som lå fra land og utpå berga, hvortil var festet to kasser—«flaker»—som laksen av og til havnet i når den forsøkte å hoppe opp i fossen. Det var mange forskjellige navn nedetter elva: Fossevja og Høgget, Blindberget, Midtskjæret, Landskjæret og Innerrenna (bare når elva var stor).

 

Etter Midtgrunnen, hvor garn og vad ble tatt opp, kom Storsteina midt i elva. Der hadde Edvart Hansen otersaks om høsten. Han var jo fisker av yrke. Jeg var med ham og fisket gjedde en gang. Han brukte lakseske, og vi fikk mange. Jeg syntes det var rart, men Edvart svarte: «Det er nymåne nå. Når det er «nean» biter ikke gjedda, for da er ’a sår i kjeften».

 

Nedover elva var det Slagøra, Risøra og Henoa. Vi hadde Hoenskaret. Der lå tømmeret fra Øverbygda om våren. Her på Sundbakken gikk Christian 4. vei. Den første i Norge. Den fortsatte her fra Sundstedtråkka/Helgestråkka og videre over Sundmoen til Kongsberg.

 

Nedefor brua var det «Skriverlanda» med Lerberg-grunnen, og Brynta ned til Strykevja og Paalsen-hytta. Over på Sundbakksida lå Prestegrunnen og Pumpa, og Nøstedtangen, der hvor Vestfosselva kommer ut. Der hvor Loe Bruk ligger, var Nøstedløkka. Det var også et rart navn nede i utløpet. Det ble kalt «Kobberslagen». Det var ingen som visste hvor det skrev seg fra. Så var det «Hvalen» – en stor steinsamling midt i elva, litt nedenfor «Raset». Den eksisterer delvis ennå. Nede ved Sanden-landet var det en plass som kaltes Fetten, eller Fettalandet. Der var det noen høye leirbakker. lepebåtene gikk ikke inn her. Disse bakkene ble helt borte da raset gikk der i 1910.

 

Da ble elveleiet skjøvet over mot Loesmoen. Sandengårdene hadde jorder og låver der borte. Som guttunge var jeg med og tok opp poteter der. Det var noen svære poteter som de kalte «General Kronje». Disse jordene utgjør nå noe av bebyggelsen på Loesmoen.

Rett ned for Eikerstua er det et parti nær land hvor strømmen er ekstra sterk. Der heter det «Pilestøyten». Navnet skriver seg antagelig fra at det i elvebakken der vokste piletrær.

Nederst på Loesmolandet lå «Spundsgarden», deretter «Tjuvøya». Så kommer vi til Hageøya, som ligger i Drammenselva, men en arm av denne går bakom øya, den heter Tinsjø. Den renner ut i Drammenselva igjen ved Steinberg.

​

I Drammenselva var det stor tømmertrafikk og varetransport med båt til og fra Drammen, men det er et kapitel for seg. Det var om fisket og navnene langs elva jeg ville fortelle litt før de går i glemmeboken.

​

Hvor fikk fiskerne levert laksen sin ? Jo, hos Hans Kulland i Dynge. Der hadde de stort ishus. Grunneierne skar is på Strykevja om vinteren, og kjørte den på slede til Dynge. Isblokkene ble lagt ned i sagflis for at de skulle holde seg lenger. Fra Kulland ble laksen sendt til Inger Sørensen i Oslo. De hadde leveringskontrakt med dette firma. Jeg hørte en gang nevnt 2,50 kr. pr. kg.

Hans Kullands kone Ingeborg var kjent for å lage fin røkelaks (med brisk). Kristoffer Kulland tok over som laksemottager etter sin far og drev denne geskjeft til ca. 1950, og etter sin mor arvet han kunsten å røyke laks.

​

Det har gjennom alle tider vært fisket mye laks i elva. Det var mest brukt garn og vad. Vadet er et stort redskap med såkalte geiner og kalv bakerst. Mælefisket var innbringende. Mye laks ble også tatt på sluk og skje etter hele elva. Den største laksen som er tatt i garn veide 34,5 kg, det var 13. juli 1925 ved Hellefoss

Når kom laksen opp i elva ? Jo, når humla begynte å summe, da var også laksen der. Den største vadfangsten var på 44 laks.

Nå er garnfisket slutt. Man betaler for timen og for plassen.

Det fiskes en del gytefisk til utklekningapparatet om høsten før laksen går ut igjen. Før var det fiskeoppsyn. De ble kalt fiskefuter. De hadde et kobberskilt på seg hvor det sto «Fiskeoppsyn». Det var gjerne to av dem, en oppe i elva og en lenger ned.

 

Om høsten i siketida hadde de det travelt, for samtidig med siken kom «Sjøblinken» – en stor fin sjøørret, som var meget ettertraktet. Den veide ca. 2,5 kg.

​

Det var forbudt å fiske etter kl. 18. Men det var etter mørkets frembrudd at tjuvfisket begynte. Da hadde fiskerne gjerne en gammel lue eller noe annet i rorskipet, så de ikke skulle høres når de rodde utpå.

​

Det ble fortalt at det var de som tok store fangster og som saltet i tønner til vinterbruk.