top of page
Laksefiske 1947-HISTORIEBILDET Dagens bilde er et håndkolorert foto fra laksefisket ved He

Kommerzielle Fischerei

Die kommerzielle Lachsfischerei im Fluss Drammenselva wird seit Jahrhunderten betrieben. Ein Lederbrief aus dem 14. Jahrhundert berichtet, dass die Farmen in Henåa, dem Unterlauf des Flusses Hoens (heute Heigne) und dem Mündungsgebiet der Storelva, „um eiander og ankelaust“ (Lachs und Angler) fischten. Der Drafn-See bei Eiker war damals eine Verlängerung des Flusses.

 

Im Jahr 1530 hatte Hoensgårdene einen gemeinsamen Besitzer, Haldo Reidulfson, der vermutlich der Stammvater der Familie Winther ist. Seine Söhne nahmen wahrscheinlich die heutige Aufteilung von Land und Fischereirechten vor, als sie die Höfe übernahmen.

Der Unterlauf des Hoen wurde von Hellefossen bis Storsteinen, etwa 400 Meter flussabwärts, befischt, der Oberlauf des Hoen von dort bis unterhalb von Henåa, d.h. bis zum Abschnitt in Richtung des Pfarrgeländes von Haug.

 

Mit sinkendem Wasserstand des Drafn stieg der Hellefossen an, und die Fischerei verbesserte sich, während die Böden von Øvre Hoen verarmten und im 18. Jahrhundert an Winther in Nedre Hoen verpachtet wurden. Eine alte Holzaxt aus Øvre Hoen trägt jedoch eine stilisierte Lachsmarke. Nedre Hoen hatte seine Fischerei am Wasserfall, der in J. C. Dahls Gemälde von Hellefossen aus dem Jahr 1938 dargestellt ist, verbessert. Im Steuerregister von 1875 wurde der Fischereibesitz von Nedre Hoen mit dem gleichen Wert wie der Hof selbst bewertet, der 600 Da Binnenland und 500 Da Wald umfasste.

 

Durch den Bau eines Staudamms am Wasserfall ging die Lachsfischerei verloren, und im Laufe des 20. Jahrhunderts ging auch die Netz- und Watfischerei am Ufer zurück. Doch 1910 wurden 10 Tonnen Lachs vom Bahnhof Hokksund an die Firma Inger Sørensen in Kristiania, einen Großhändler für Wild und Fisch, geliefert; der Lachs stammte damals sowohl aus den Fischereien von Ullern und Hoens als auch von anderen lokalen Fischern.

 

Kristoffer Kulland war für den Empfang und Versand zuständig und sorgte dafür, dass der Fang der Nacht in großen Kisten mit Eis gekühlt und mit dem Morgenzug nach Kristiania transportiert wurde. Dadurch konnte der Hellefoss/Drammenselv-Lachs absolut frisch verkauft werden, was aufgrund seines höheren Preises im Vergleich zum Vestland-Lachs und seiner Größe möglich war.

Laksefiske 1947-HISTORIEBILDET Dagens bilde er et håndkolorert foto fra laksefisket ved He
Mælene – Fangmethoden im Wasserfall
Situationswagen über Gaarden Nedre Hoen im Jahr 1783

Situations Cart over the Farm Nedre Hoens belong to the Eiendom's stretch to VVandet or Stor-Elven, as well as same farm's under-island Laxe-Fiske at Hellefoss as well as Mæhlen's and several other farms' fisheies on the eastern side of the bemelted Hellefossoven located before Hougsund on Eger.-Maal Stok of 200 Danish Alen

80a19b_b2237e7d5e1e4d4e8f77bc42cb9cc097~mv2.jpg.avif

Erläuterung der folgenden Situationsübersicht (Bent Ek hat die Beschreibungen aus der Übersicht von 1783 übersetzt)

A. Der Garten Nedre Hoen mit den angrenzenden Wohnhäusern, südwestlich von Hellefoss gelegen.

aa Bemelte Gaards zugehöriger Platz sowie Ingebret Ingebretsens Huusse, der sich darunter auf der Væstre-Seite von Hellefoss befindet. Der Platz heißt Hellefoss.-

B. Die alte Hoens-Flagge und dasselbe alte genietete Schiff, das unter der Brücke an dieser Flagge befestigt ist.

C. Die obere oder neue Ditto-Flagge hängt 1 Elle vom Wasser herab.

cc Sie wachsen aneinander entlang der vom Wasser befestigten kleinen Bäume

oder Stocker, auf dem die Brücke zur Flagge ruht.

D. Ein Scharnier für den Bauernhof Hoens Saug und Mølle brug sowie für eine Barriere zum Dend aus Boten und Bäumen im Fluss für die Fischerei.

dd Dammen und Wand Renden, um Hoens zu beschmelzen

Bauernhof E. Saug und F. Mølle.

e. Stubet af Hellefoss westlich von Brenne Bierget. F. Stubet af dito Foss East für Brennebierget.-

G. Gaarden Uhlerns Fiske, das dem Berg am nächsten liegt, auf der Ostseite des Hellefoss

g. Der Abfluss oder Wandets Auslass von der bemeøld Fiskerie

H. Mæhlens Angeln näher am Wasserfall auf der Ostseite - und

h. Renden und Vanderts Abfluss aus derselben Fischerei.

I. Ein Haus auf dem Berg und

i. Ein Ort auf dieser Seite namens Fossberget.

K. A Beach Tub und Deele-

k. der Zaun auf Nordre Kandt, zwischen Gaarden Buru

und Lower Hoens Grundstück.

L. Eine schwarze gepunktete Linie, ungefähr nach der Mitte des Flusses.

Seit Arilds Zeiten, sowie mit Flage und dem Treibfischen, haben sie es bis Mid-Dybs af Det geschafft.

Ortsnamen und Angeln

Tekst Erland Eriksen

​Personer med fiske som levebrød

Fra gammel tid og helt frem til våre dager har folk vært knyttet til elva. De ble til dels kalt «strandsittere» i motsetning til gårdeierne og brukerne.

I gamle Dyngen var det enkelte som hadde fiske som levebrød. Nevnes kan bl.a. Anders Amundsen, som var fisker fra Ullern, Hobbelstad og Kruke. Og Johannes Laugerud for Hoensfisket. Senere overtok Edvart Hansen og deretter Hilmar Olsen. Disse og familiemedlemmene var beskjeftiget mer eller mindre i fisket og blant annet som «røyerter».

 

Fiskebuer

På begge sider av elva oppe ved Hellefoss var det fiskebuer, hvor fiskerne spiste og tok seg en hvil. Grunneierne var Ullern, Hobbelstad og Kruke på østsida, og på den andre sida Hoensgårdene, Stenset med flere.

Fiskeplasser i elva

Lenger nedover elva var det Lerberg og Prestegrunnen, så kom Sandengårdene og Loe, som også hadde det såkalte «Hølfiske». Hølen var i nærheten av innløpet til Vestfosselva.

Midten i Hellefossen ble kalt Grava. Så var det Ullernmælen og Høgget. På fabrikksida var det Hoensmælen og Iskanalen samt Flakene som hang i lange master som lå fra land og utpå berga, hvortil var festet to kasser—«flaker»—som laksen av og til havnet i når den forsøkte å hoppe opp i fossen. Det var mange forskjellige navn nedetter elva: Fossevja og Høgget, Blindberget, Midtskjæret, Landskjæret og Innerrenna (bare når elva var stor).

 

Etter Midtgrunnen, hvor garn og vad ble tatt opp, kom Storsteina midt i elva. Der hadde Edvart Hansen otersaks om høsten. Han var jo fisker av yrke. Jeg var med ham og fisket gjedde en gang. Han brukte lakseske, og vi fikk mange. Jeg syntes det var rart, men Edvart svarte: «Det er nymåne nå. Når det er «nean» biter ikke gjedda, for da er ’a sår i kjeften».

 

Nedover elva var det Slagøra, Risøra og Henoa. Vi hadde Hoenskaret. Der lå tømmeret fra Øverbygda om våren. Her på Sundbakken gikk Christian 4. vei. Den første i Norge. Den fortsatte her fra Sundstedtråkka/Helgestråkka og videre over Sundmoen til Kongsberg.

 

Nedefor brua var det «Skriverlanda» med Lerberg-grunnen, og Brynta ned til Strykevja og Paalsen-hytta. Over på Sundbakksida lå Prestegrunnen og Pumpa, og Nøstedtangen, der hvor Vestfosselva kommer ut. Der hvor Loe Bruk ligger, var Nøstedløkka. Det var også et rart navn nede i utløpet. Det ble kalt «Kobberslagen». Det var ingen som visste hvor det skrev seg fra. Så var det «Hvalen» – en stor steinsamling midt i elva, litt nedenfor «Raset». Den eksisterer delvis ennå. Nede ved Sanden-landet var det en plass som kaltes Fetten, eller Fettalandet. Der var det noen høye leirbakker. lepebåtene gikk ikke inn her. Disse bakkene ble helt borte da raset gikk der i 1910.

 

Da ble elveleiet skjøvet over mot Loesmoen. Sandengårdene hadde jorder og låver der borte. Som guttunge var jeg med og tok opp poteter der. Det var noen svære poteter som de kalte «General Kronje». Disse jordene utgjør nå noe av bebyggelsen på Loesmoen.

Rett ned for Eikerstua er det et parti nær land hvor strømmen er ekstra sterk. Der heter det «Pilestøyten». Navnet skriver seg antagelig fra at det i elvebakken der vokste piletrær.

Nederst på Loesmolandet lå «Spundsgarden», deretter «Tjuvøya». Så kommer vi til Hageøya, som ligger i Drammenselva, men en arm av denne går bakom øya, den heter Tinsjø. Den renner ut i Drammenselva igjen ved Steinberg.

I Drammenselva var det stor tømmertrafikk og varetransport med båt til og fra Drammen, men det er et kapitel for seg. Det var om fisket og navnene langs elva jeg ville fortelle litt før de går i glemmeboken.

Hvor fikk fiskerne levert laksen sin ? Jo, hos Hans Kulland i Dynge. Der hadde de stort ishus. Grunneierne skar is på Strykevja om vinteren, og kjørte den på slede til Dynge. Isblokkene ble lagt ned i sagflis for at de skulle holde seg lenger. Fra Kulland ble laksen sendt til Inger Sørensen i Oslo. De hadde leveringskontrakt med dette firma. Jeg hørte en gang nevnt 2,50 kr. pr. kg.

Hans Kullands kone Ingeborg var kjent for å lage fin røkelaks (med brisk). Kristoffer Kulland tok over som laksemottager etter sin far og drev denne geskjeft til ca. 1950, og etter sin mor arvet han kunsten å røyke laks.

Det har gjennom alle tider vært fisket mye laks i elva. Det var mest brukt garn og vad. Vadet er et stort redskap med såkalte geiner og kalv bakerst. Mælefisket var innbringende. Mye laks ble også tatt på sluk og skje etter hele elva. Den største laksen som er tatt i garn veide 34,5 kg, det var 13. juli 1925 ved Hellefoss

 

.Når kom laksen opp i elva ? Jo, når humla begynte å summe, da var også laksen der. Den største vadfangsten var på 44 laks.

Nå er garnfisket slutt. Man betaler for timen og for plassen.

Det fiskes en del gytefisk til utklekningapparatet om høsten før laksen går ut igjen. Før var det fiskeoppsyn. De ble kalt fiskefuter. De hadde et kobberskilt på seg hvor det sto «Fiskeoppsyn». Det var gjerne to av dem, en oppe i elva og en lenger ned.

 

Om høsten i siketida hadde de det travelt, for samtidig med siken kom «Sjøblinken» – en stor fin sjøørret, som var meget ettertraktet. Den veide ca. 2,5 kg.

Det var forbudt å fiske etter kl. 18. Men det var etter mørkets frembrudd at tjuvfisket begynte. Da hadde fiskerne gjerne en gammel lue eller noe annet i rorskipet, så de ikke skulle høres når de rodde utpå.

Det ble fortalt at det var de som tok store fangster og som saltet i tønner til vinterbruk.

Laksefiske 1947-HISTORIEBILDET Dagens bilde er et håndkolorert foto fra laksefisket ved He
Hans_kristian_Krogh_Hanssen_Drammenselva-6298.jpg

Das Angeln übernimmt die Oberhand

Das Ende der 1970er und der Beginn der 1980er Jahre markierten in vielerlei Hinsicht einen Wendepunkt für den Lachs in der Drammenselva. 1977 kaufte der Staat die Ullern-Fische unter dem Hellefossen auf, und ab dem 20. Juni 1978 wurde die Netzfischerei in der Drammenselva vollständig verboten. Seitdem ist nur noch das Angeln mit der Angelrute erlaubt.

Die moderne Sportfischerei auf Lachs im Fluss Drammenselva begann am 20. Juni 1978. Von diesem Tag an endete die traditionelle kommerzielle Fischerei mit Netzen, und in diesem Jahr wurden die ersten formellen Vereinbarungen zwischen Landbesitzern und Fischern unterzeichnet.

Natürlich wurde schon viele Jahre vor diesen ersten Abkommen mit der Angel auf Lachse gefischt. Viele der heutigen aktiven Angler begannen ihre Sportfischerei im Fluss Drammenselva lange davor. Bei manchen reichen die ersten Angelversuche sogar bis in die 1940er und 1950er Jahre zurück. In den 1950er Jahren fischten zahlreiche Engländer und Schotten im Fluss Drammenselva, und Einheimische wurden als Ruderer eingesetzt.

Es gibt mehrere Gründe, warum wir den Beginn der neuen Ära auf den 20. Juni 1978 datieren:

Wie bereits erwähnt, wurde die Netzfischerei im Fluss Drammenselva ab diesem Datum verboten. Die Netzfischerei in Flüssen war zwar schon einige Jahre zuvor generell verboten worden, die Flüsse in Ostnorwegen bildeten jedoch eine Ausnahme von dieser Bestimmung.

Zweitens wurde in diesem Jahr die erste formelle Vereinbarung zwischen Landbesitzern und der Østsiden Jeger- og Fiskerforening (ØJFF) über die Vergabe der Fischereirechte unterhalb des Hellefossens getroffen.

bottom of page